Fredrik Hjalmar Johansen (1867 - 1913) var en norsk offiser og polarfarer som deltok blant annet i Fridtjof Nansens Fram-ekspedisjon 1893-1896 og Roald Amundsens Sydpolekspedisjon 1910-1912. Hjalmar Johansens rolle i norsk polarhistorie er ofte kommet i skyggen av Fridtjof Nansen og Roald Amundsens bragder, som mye skyldes nettopp Hjalmar Johansen. I isen var Johansen usedvanlig kraftig og utholdende, både fysisk og psykisk. Han satte vennskapet høyt og var en ærekjær natur. Det gjorde ham sårbar i nærkamp med en mann som Roald Amundsen, men også i forhold til Nansen, som etter hjemkomsten fra 86° 14' ikke lenger la så stor vekt på det vennskap som hadde oppstått i isødet. Johansen hadde håpet at deltakelsen i sydpol-ekspedisjonen skulle gi ham oppreisning, ikke minst i forhold til kona Hilda og barna. I stedet ble han forstøtt av Amundsen, som han hadde ment å hjelpe, og oversett av Nansen, som hastet videre til andre store oppgaver. Fortvilet over å være sviktet og over egen sviktende evne til å finne seg til rette utenfor ekspedisjonslivet, skjøt Hjalmar Johansen seg i Kristiania 3. januar 1913. I denne boka skildrer Hjalmar Johansen reisen til Nordpolen fra 1893-96 med Fridtjof Nansen og hans skip, Fram. Med forfatterens egne beskrivelser om sledeturen de foretok fra Fram til 86° 14', og overvintringen de måtte foreta i en steinhytte i Frans Josef Land.